Grunntanken og livet etterpå

Tanken om aksiomer fascinerer meg. Fra matematikken har jeg lært at et aksiom er en selvinnlysende sannhet eller noe man må bestemme seg for å godta. Det er noe som ligger til grunn for et logisk system, men kan egentlig ikke bevises. All matematikk som brukes idag er bygget på et begrenset, men viktig sett med aksiomer. Det som fascinerer meg ved disse aksiomene er måten man finner ut om de holder. Siden man ikke bare kan bevise dem, må man bruke dem og se hva som skjer. Hvis systemet ikke henger sammen, og det ikke er logiske feil underveis, må man forkaste eller tilpasse aksiomene. Egentlig er tanken litt irriterende. Man skulle nesten tro at noe som er så kaldt og logisk som matematikk burde holde seg for god til slike svevende og ikke-bevisbare påstander. Jeg sier ikke at matematikken holder på å falle sammen, den har tross alt utviklet seg i flere tusen år, og begynner å bli ganske solid etter hvert, men den er like fullt bygd på noe mer enn kald logikk. Kall det sunn fornuft, kall det tro.

Jeg skal være ærlig. Jeg har aldri sett noen bli helbredet. Det irriterer meg litt, for noe i meg sier at det hadde vert så mye lettere å tro hvis jeg bare hadde fått bevist en gang for alle at det finnes noe som kan få en blind person til å begynne å se sånn uten videre. Jeg avskriver ikke at det skjer helbredelser, mange jeg kjenner og anser som ellers oppegående mennesker sier at de har sett bein vokse ut og døve som bare begynner å høre. Jeg har bare ikke sett det. Det er ikke det at jeg tror venner står og finner på ting bare for å virke åndelige, det virker bare så usannsynlig. Jeg tenkte lenge at hvis jeg bare fikk se noe helt vilt, noe som bare ikke kunne forklares, så skulle jeg aldri mer tvile. Denne åndelige opplevelsen skulle bli et aksiom som jeg skulle bygge livet og tankene mine på, og det skulle være bunnsolid og uangripelig.

Noe er anderledes. For en tid tilbake begynte jeg å tenke på tro som et aksiom. Dette er en litt merkelig tanke, mer en sammenligning enn en læresetning, men den har hatt store konsekvenser for hvordan jeg forholder meg til troen min. Tro er ikke lenger noe som må holdes oppe av bevis, det er noe som ligger til grunn for den jeg er og hva jeg tenker om livet. På samme måte som et aksiom ikke betyr noe hvis man ikke bygger videre på det blir tro fort meningsløs uten at man lever den ut. Dette er vanskelig. Er det dette Jakob mener når han sier at en tro uten gjerninger er en død tro? Jeg prøver å bygge på tro. Tanken om å elske de rundt meg er ett av de viktigste aksiomene i troen min. For meg er dette en slags selvinnlysende grunnsannhet, men hvordan den ser ut i praksis er et åpent spørsmål, og jeg prøver å finne ut av det. Når jeg lever ut troen min ser jeg om den holder, eller om noe må revurderes. Det å tro er ikke noe jeg blir ferdig med, det er en prosess som varer.

Jeg håper fremdeles jeg får oppleve et mirakel. Det ligger nok noe i meg som aldri blir fornøyd før jeg får absolutt bevis, men jeg kan ikke si at det er noe jeg tenker så mye på. Jeg ser mer på det som en bonus, som egentlig ikke er nødvendig, men som blir fascinerende og grensesprengende hvis det skjer.

-Bonus

Tro, ateisme og fotgjengeroverganger

Jeg har lenge hatt respekt for ateister. Jeg anser de fleste ateister som intelligente, kritiske og selvstendig tenkende individer. Bortsett fra ekstremistiske ateister. De har jeg ikke så mye til overs for. Jeg mener det er viktig å ha retten til å tenke som man vil, det er ikke det, men det går an å misbruke denne retten. Ta likestillingsdebatten: Feminister har lenge kjempet en edel og viktig kamp om lik lønn for likt arbeid, lik verdi og like rettigheter. Dette er bra. Denne kampen er nødvendig, og det er trist at det fremdeles finnes kvinner som får dårligere lønn og færre jobbtilbud bare fordi de er kvinner. Men når feminister begynner å bråke om fotgjengermenn med hatt syns jeg det blir litt dumt. Det blir en hån mot kvinner som bare kan drømme om å bli noe annet enn husmor, og det er en misforståelse av hva likestillingsdebatten dreier seg om.

Tilbake til de ekstremistiske ateistene. Jeg regner med at ingen kommer til å definere seg selv som en ekstremistisk ateist, det har en merkelig klang over seg (går det an å være ekstrem i å ikke tro på noe?). Jeg mener de som hisser seg opp over noe så banalt som at man snakker om før og etter kristus i tidsregningen vår. Eller at det undervises i kristendom på norske skoler (nei, jeg mener ikke forkynne, jeg mener undervise). Jeg mener, blir ikke det litt samme type diskusjon som fotgjengermannen med hatt? Har man ikke bommet litt på hele diskusjonen om livssynsfrihet hvis dette blir en viktig kampsak? Ateister burde ikke kjempe for å viske vekk all form for religion i samfunnet, på samme måte som at feminister ikke burde kjempe for å fjerne kjønn. Hva slags samfunn ville vi hatt uten motsetninger og forskjellige tankesett? Jeg tror ett samfunn der alle var like raskt ville blitt drepende kjedelig, og jeg antar egentlig at majoriteten av både kristne og ateister er enige med meg.

Jeg kan virkelig ikke fordra ekstemisme. Totalitære tankesett der det å stille spørsmål blir sett på som noe negativt er ikke bare idiotisk, det står i sterk motsetning til tanken om at mennesket har fri vilje (noe jeg tror både kristne og ateister egentlig er enige om). Jeg blir flau når jeg hører om kristne som er så blinde i troen sin at de overser det som egentlig er viktig, nemlig tanken om å elske Gud og samtidig elske sin neste som seg selv. Hvem har vel ikke sett bilder av sinte kristne som marsjerer med plakater der det står "God hates homosexuals" og lignende budskap? Er dette i tråd med tanken om at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn o.s.v? Jeg får den litt samme følelsen når jeg hører om ateister som beskriver kristne som trangsynte, godtroende og konservative mennesker som ikke tør å stille spørsmål ved troen sin. Jeg er kristen. Jeg anser ikke meg selv som spesielt trangsynt, jeg er skeptisk av natur og åpen for forandring. Og jeg stiller spørsmål. Det meste av troen min går egentlig ut på å stille spørsmål. Å tro uten å stille spørsmål blir for meg en selvmotsigelse. Tvil er ikke det motsatte av tro, det motsatte av tro er ateisme (hvertfall hvis det er snakk om en gudstro).

Jeg blir veldig glad for komentarer på denne bloggen, for da vet jeg at noen har lest den... Føl deg fri til å være uenig, og si gjerne fra om hvorfor.

-Sindre aka Bonus