Kristenfolket og marijuana

Jeg leste nettop en liten artikkel om kristne og legalisering av marijuana. For å ta en kort oppsummering mener artikkelforfatteren at det ikke finnes noe "korrekt" kristent standpunkt på legalisering av marjijuana, og at kristne dermed blir tvunget til å ta et standpunkt som ikke er basert på et svart/hvitt "sånn sier bibelen"-syn, men på gode argumenter både for og mot (uten at jeg egentlig har tenkt å gå noe mer inn på dette).

Nyheten om kristenfolket får det til å gå kaldt ned over ryggen på meg. Jeg blir uvel, og får lyst til å legge meg ned og grine. Følgende sitat sier egentlig det meste:

-Kristenfolket har ingen mening om oljeboring i Lofoten eller økonomisk politikk. De konsentrerer seg bare om det de kaller de kristne hjertesakene.

Egentlig har jeg ikke tenkt å si noe om disse "kristne hjertesakene". Vi lever i et samfunn der alle (heldigvis) har rett til å ha sin mening og kjempe for den. Kort sagt: De får mene det de vil.

Det jeg reagerer på er måten man skyver alle andre saker til side. Jeg tror at det å gå til valg på noen få enkeltsaker slik som "kristenfolket" gjør undergraver hele det politiske systemet vi har i Norge. Ikke bare er det ignorant å overse de utfordringene vi står overfor økonomisk og miljømessig, det er feigt. Selvfølgelig er det lett å være skråsikker. Det er veldig praktisk å se verden i svart/hvitt, uten gråsoner, uten tvil. Spesielt hvis man påberoper seg å ha høyere makter i ryggen. Helt til man kommer til tema som krever at man tenker seg om, at man ser på både argumenter for og mot før man tar et bevisst valg. Da er det lett å bare rømme tilbake til svart/hvitt-land.

Og her kommer marijuana-debatten inn. Det finnes mange saker (kanskje flere enn du tror) der Bibelen ikke har noe ferdigtygget svar. Der man faktisk må tenke selv. Da er det kanskje mulig å finne ut om Bibelen egentlig sier noe om oljeborring i Lofoten og finanskrise. Det blir nok ikke et absolutt svar der det ikke finnes motargumenter, men verden er vel egentlig best i farger?

Jeg avslutter med et sitat fra marijuana-artikkelen:
Let us consider all points of view and, in the end, make the choice that is best not only for our economy and government, but, indeed, for our citizens as well. With no easy answers in sight, perhaps this is what it means to work out our faith with fear and trembling.

Godt valg!
-Bonus

Melkekartongeffekten og FrP

Jeg bretter ikke melkekartonger fordi jeg tror det gjør en forskjell. Jeg bretter fordi det er noe alle burde gjøre.

- Julie Odland Skare

Blekkulf synger at "Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt". Denne tanken om at mange små handlinger kan gjøre en stor forskjell ligger til grunn ikke bare for miljøvern, men kanskje også demokratiet vi mener å ha i Norge. Jeg mener, å stemme er vel egentlig ikke en handling som gjør noen praktisk forskjell? Valgresultatet hadde vel blitt det samme selv om akkurat DU hadde latt være å stemme? Likevel gjør det at mange stemmer en kjempeforskjell. Vi får (forhåpentligvis) en regjering som har støtte fra folket, og som jobber for saker som folket er enig i.

Nettop dette er det melkekartongeffekten går ut på. At mange gjør en handling på ideologisk grunnlag, slik at ideologien faktisk blir virkelighet. Det er nesten magisk. Problemet kommer hvis man blir desillusjonert, og slutter å brette. Forskjellen er tross alt så liten. Det at man gir opp handler ikke om melkekartonger. Det handler om ideologi. Uten ideologi, tanken om hvordan ting burde være faller hele systemet sammen.

Jeg har diskutert litt politikk i det siste, og mange jeg har snakket med sier at de vurderer å stemme AP i stortigsvalget til høsten. Ikke fordi de nødvendigvis er enig med partiprogrammet, men fordi det er det eneste "realistiske" alternativet til FrP. Hva skjer med demokratiet hvis man ikke stemmer på det partiet man er mest enig med? Bygger ikke demokrati nettop på tanken om at alle sier sin mening og at flertallet får rett? Er det riktig at valget skal reduseres til et sjansespill der man stemmer på det partiet man tror vil gjøre det bra, som en annen medgangssupporter?

Dette er en oppfordring til å sette seg inn i partiprogrammene til de forskjellige alternativene før valget i høst. Finn ut hvilket parti du er mest enig med, og stem deretter. Jeg får lyst til å sitere et parti jeg ikke nødvendigvis er enig med:
Bruk hodet og hjertet og stemmen.

-Bonus

Fine ting

For en ukes tid siden satt jeg på cafe og skrev en liste over ting jeg liker. Det var litt vanskelig, fordi jeg hadde mest lyst til å skrive opp masse band og masse mat. Jeg har prøvd å bare skrive opp mat som virkelig har en spesiell plass i hjertet mitt, og ingen band. Det jeg fant ut er vel at livet er ganske bra, det finnes veldig mye fint, og jeg blir egentlig i godt humør bare av å lese gjennom listen min. Jeg tror det gode livet handler om å sette pris på små ting. Det er lett å tenke at man må gjøre store ting for å ha store opplevelser, men jeg tror at glede over små ting ikke nødvendigvis er små gleder. Kanskje forkynneren, når han snakker om å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev, egentlig snakker om å glede seg over hver dag. Da blir livet en sammenhengende opplevelse, ikke en serie med hendelser med grå hverdager mellom. Carpe diem og det der...

Her er listen (ikke i noen spesiell rekkefølge):

Single malt whisky
Husfelleskap
Gåsehud
Regn ute når jeg er inne
Nåde
Kaffe
Frokost med lys på bordet
Python (programmering)
Utsikt
Lese
Gråte
iPod
Reise alene
Primtall
Spisse sko
Natt
Være i fritt fall
Roadtrip
Oreokake
Elektrisk verktøy
Fyrverkeri
Flammer
Nysnø
Filosofi
Orgel
Mixtapes
Ordspill
Røde bukser

Dette er en ufullstendig liste, det finnes sikkert masse jeg har glemt. Poenget er bare at jeg blir bevisst på hva jeg liker, og det er bra for det hjelper meg å prioritere. Og ja, listen har et soundtrack, Weepies - Antarctica...

-Bonus

Misjon og bistand

Misjon er et omdiskutert begrep med god grunn. Jeg har hørt misjon brukt både i betydningen meningen med livet, og overtramp i form av vestlig kulturimperialisme. Det sier seg selv at en begrepsavklaring kan være på sin plass.

Jeg prøver å finne ut av hva jeg synes om misjon i formen reise til et annet land og jobbe med humanitært arbeid, for eksempel skoler og helsestasjoner, samtidig som man prøver å fortelle om Jesus og kristendom. Er dette å utnytte et behov om medisin eller utdanning til å presse inn egne tanker og holdninger? Kan det være at mange "vender om" for å få dekket sine behov? Sånn jeg ser det er det viktig å ha denne problemstillingen i bakhodet dersom man skal drive et arbeid som kombinerer bistand og evangelisering. Jeg tror at det å elske betingelsesløst må være grunnlaget for et slikt arbeid, slik at man for eksempel kan dele ut medisiner helt uavhengig av hvor den som mottar stiller seg til kristendom. Dette er sikkert selvfølgeligheter for de som faktisk driver denne typen arbeid, jeg tror virkelig ikke noen ville bli nektet hjelp bare fordi de ikke "trodde rett", men jeg tror det er viktig å være bevisst på disse tankene fordi utenforstående lett kan tenke sånn.

En innvending mot kombinasjonen bistand og evangelisering kan være at det er to helt forskjellige ting, som ikke burde blandes, omtrent som religion og politikk. Det er på en måte sant, men sånn jeg ser det handler misjon om å hjelpe hele mennesket. Å hjelpe fysiske behov med bistand, og åndelige behov ved å dele det gode budskapet. At bistand (vel å merke i riktige former) er en god ting tror jeg alle kan være enige i. Evangelisering derimot finnes det nok mer delte meninger om. Jeg tror at det viktigste grunnlaget for evangelisering må være kjærlighet og respekt. Kjærlighet fordi man må ønske det beste for mennesker, og respekt fordi ingen ønsker å få tro og holdninger tredd ned over hodet. Min tro går på at det beste for et menneske er å leve med Gud. Jeg tror at et slikt liv vil bringe frem åndens frukter (Gal 5.22-23: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.) og at dette er noe verden trenger. Når det er sagt vil det ikke si at jeg til en hver pris vil prakke denne troen på noen som ikke er interessert. Selv Jesus sier at man skal respektere det hvis noen ikke vil høre (Luk.10.1-12).

Som sagt er disse tankene work in progress. Jeg har begynt å tenke i disse baner fordi jeg lurer litt på hva jeg skal til høsten, om jeg for eksempel skal gå på noe slikt, eller kanskje dette? Har lyst til å gjøre noe litt anderledes før jeg begynner på master, og hvis jeg skulle reise ut i verden i samarbeid med en misjonsorganisasjon må jeg vite at jeg kan stå for det den driver med...

-Bonus

Grunntanken og livet etterpå

Tanken om aksiomer fascinerer meg. Fra matematikken har jeg lært at et aksiom er en selvinnlysende sannhet eller noe man må bestemme seg for å godta. Det er noe som ligger til grunn for et logisk system, men kan egentlig ikke bevises. All matematikk som brukes idag er bygget på et begrenset, men viktig sett med aksiomer. Det som fascinerer meg ved disse aksiomene er måten man finner ut om de holder. Siden man ikke bare kan bevise dem, må man bruke dem og se hva som skjer. Hvis systemet ikke henger sammen, og det ikke er logiske feil underveis, må man forkaste eller tilpasse aksiomene. Egentlig er tanken litt irriterende. Man skulle nesten tro at noe som er så kaldt og logisk som matematikk burde holde seg for god til slike svevende og ikke-bevisbare påstander. Jeg sier ikke at matematikken holder på å falle sammen, den har tross alt utviklet seg i flere tusen år, og begynner å bli ganske solid etter hvert, men den er like fullt bygd på noe mer enn kald logikk. Kall det sunn fornuft, kall det tro.

Jeg skal være ærlig. Jeg har aldri sett noen bli helbredet. Det irriterer meg litt, for noe i meg sier at det hadde vert så mye lettere å tro hvis jeg bare hadde fått bevist en gang for alle at det finnes noe som kan få en blind person til å begynne å se sånn uten videre. Jeg avskriver ikke at det skjer helbredelser, mange jeg kjenner og anser som ellers oppegående mennesker sier at de har sett bein vokse ut og døve som bare begynner å høre. Jeg har bare ikke sett det. Det er ikke det at jeg tror venner står og finner på ting bare for å virke åndelige, det virker bare så usannsynlig. Jeg tenkte lenge at hvis jeg bare fikk se noe helt vilt, noe som bare ikke kunne forklares, så skulle jeg aldri mer tvile. Denne åndelige opplevelsen skulle bli et aksiom som jeg skulle bygge livet og tankene mine på, og det skulle være bunnsolid og uangripelig.

Noe er anderledes. For en tid tilbake begynte jeg å tenke på tro som et aksiom. Dette er en litt merkelig tanke, mer en sammenligning enn en læresetning, men den har hatt store konsekvenser for hvordan jeg forholder meg til troen min. Tro er ikke lenger noe som må holdes oppe av bevis, det er noe som ligger til grunn for den jeg er og hva jeg tenker om livet. På samme måte som et aksiom ikke betyr noe hvis man ikke bygger videre på det blir tro fort meningsløs uten at man lever den ut. Dette er vanskelig. Er det dette Jakob mener når han sier at en tro uten gjerninger er en død tro? Jeg prøver å bygge på tro. Tanken om å elske de rundt meg er ett av de viktigste aksiomene i troen min. For meg er dette en slags selvinnlysende grunnsannhet, men hvordan den ser ut i praksis er et åpent spørsmål, og jeg prøver å finne ut av det. Når jeg lever ut troen min ser jeg om den holder, eller om noe må revurderes. Det å tro er ikke noe jeg blir ferdig med, det er en prosess som varer.

Jeg håper fremdeles jeg får oppleve et mirakel. Det ligger nok noe i meg som aldri blir fornøyd før jeg får absolutt bevis, men jeg kan ikke si at det er noe jeg tenker så mye på. Jeg ser mer på det som en bonus, som egentlig ikke er nødvendig, men som blir fascinerende og grensesprengende hvis det skjer.

-Bonus

Tro, ateisme og fotgjengeroverganger

Jeg har lenge hatt respekt for ateister. Jeg anser de fleste ateister som intelligente, kritiske og selvstendig tenkende individer. Bortsett fra ekstremistiske ateister. De har jeg ikke så mye til overs for. Jeg mener det er viktig å ha retten til å tenke som man vil, det er ikke det, men det går an å misbruke denne retten. Ta likestillingsdebatten: Feminister har lenge kjempet en edel og viktig kamp om lik lønn for likt arbeid, lik verdi og like rettigheter. Dette er bra. Denne kampen er nødvendig, og det er trist at det fremdeles finnes kvinner som får dårligere lønn og færre jobbtilbud bare fordi de er kvinner. Men når feminister begynner å bråke om fotgjengermenn med hatt syns jeg det blir litt dumt. Det blir en hån mot kvinner som bare kan drømme om å bli noe annet enn husmor, og det er en misforståelse av hva likestillingsdebatten dreier seg om.

Tilbake til de ekstremistiske ateistene. Jeg regner med at ingen kommer til å definere seg selv som en ekstremistisk ateist, det har en merkelig klang over seg (går det an å være ekstrem i å ikke tro på noe?). Jeg mener de som hisser seg opp over noe så banalt som at man snakker om før og etter kristus i tidsregningen vår. Eller at det undervises i kristendom på norske skoler (nei, jeg mener ikke forkynne, jeg mener undervise). Jeg mener, blir ikke det litt samme type diskusjon som fotgjengermannen med hatt? Har man ikke bommet litt på hele diskusjonen om livssynsfrihet hvis dette blir en viktig kampsak? Ateister burde ikke kjempe for å viske vekk all form for religion i samfunnet, på samme måte som at feminister ikke burde kjempe for å fjerne kjønn. Hva slags samfunn ville vi hatt uten motsetninger og forskjellige tankesett? Jeg tror ett samfunn der alle var like raskt ville blitt drepende kjedelig, og jeg antar egentlig at majoriteten av både kristne og ateister er enige med meg.

Jeg kan virkelig ikke fordra ekstemisme. Totalitære tankesett der det å stille spørsmål blir sett på som noe negativt er ikke bare idiotisk, det står i sterk motsetning til tanken om at mennesket har fri vilje (noe jeg tror både kristne og ateister egentlig er enige om). Jeg blir flau når jeg hører om kristne som er så blinde i troen sin at de overser det som egentlig er viktig, nemlig tanken om å elske Gud og samtidig elske sin neste som seg selv. Hvem har vel ikke sett bilder av sinte kristne som marsjerer med plakater der det står "God hates homosexuals" og lignende budskap? Er dette i tråd med tanken om at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn o.s.v? Jeg får den litt samme følelsen når jeg hører om ateister som beskriver kristne som trangsynte, godtroende og konservative mennesker som ikke tør å stille spørsmål ved troen sin. Jeg er kristen. Jeg anser ikke meg selv som spesielt trangsynt, jeg er skeptisk av natur og åpen for forandring. Og jeg stiller spørsmål. Det meste av troen min går egentlig ut på å stille spørsmål. Å tro uten å stille spørsmål blir for meg en selvmotsigelse. Tvil er ikke det motsatte av tro, det motsatte av tro er ateisme (hvertfall hvis det er snakk om en gudstro).

Jeg blir veldig glad for komentarer på denne bloggen, for da vet jeg at noen har lest den... Føl deg fri til å være uenig, og si gjerne fra om hvorfor.

-Sindre aka Bonus