Misjon og bistand

Misjon er et omdiskutert begrep med god grunn. Jeg har hørt misjon brukt både i betydningen meningen med livet, og overtramp i form av vestlig kulturimperialisme. Det sier seg selv at en begrepsavklaring kan være på sin plass.

Jeg prøver å finne ut av hva jeg synes om misjon i formen reise til et annet land og jobbe med humanitært arbeid, for eksempel skoler og helsestasjoner, samtidig som man prøver å fortelle om Jesus og kristendom. Er dette å utnytte et behov om medisin eller utdanning til å presse inn egne tanker og holdninger? Kan det være at mange "vender om" for å få dekket sine behov? Sånn jeg ser det er det viktig å ha denne problemstillingen i bakhodet dersom man skal drive et arbeid som kombinerer bistand og evangelisering. Jeg tror at det å elske betingelsesløst må være grunnlaget for et slikt arbeid, slik at man for eksempel kan dele ut medisiner helt uavhengig av hvor den som mottar stiller seg til kristendom. Dette er sikkert selvfølgeligheter for de som faktisk driver denne typen arbeid, jeg tror virkelig ikke noen ville bli nektet hjelp bare fordi de ikke "trodde rett", men jeg tror det er viktig å være bevisst på disse tankene fordi utenforstående lett kan tenke sånn.

En innvending mot kombinasjonen bistand og evangelisering kan være at det er to helt forskjellige ting, som ikke burde blandes, omtrent som religion og politikk. Det er på en måte sant, men sånn jeg ser det handler misjon om å hjelpe hele mennesket. Å hjelpe fysiske behov med bistand, og åndelige behov ved å dele det gode budskapet. At bistand (vel å merke i riktige former) er en god ting tror jeg alle kan være enige i. Evangelisering derimot finnes det nok mer delte meninger om. Jeg tror at det viktigste grunnlaget for evangelisering må være kjærlighet og respekt. Kjærlighet fordi man må ønske det beste for mennesker, og respekt fordi ingen ønsker å få tro og holdninger tredd ned over hodet. Min tro går på at det beste for et menneske er å leve med Gud. Jeg tror at et slikt liv vil bringe frem åndens frukter (Gal 5.22-23: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.) og at dette er noe verden trenger. Når det er sagt vil det ikke si at jeg til en hver pris vil prakke denne troen på noen som ikke er interessert. Selv Jesus sier at man skal respektere det hvis noen ikke vil høre (Luk.10.1-12).

Som sagt er disse tankene work in progress. Jeg har begynt å tenke i disse baner fordi jeg lurer litt på hva jeg skal til høsten, om jeg for eksempel skal gå på noe slikt, eller kanskje dette? Har lyst til å gjøre noe litt anderledes før jeg begynner på master, og hvis jeg skulle reise ut i verden i samarbeid med en misjonsorganisasjon må jeg vite at jeg kan stå for det den driver med...

-Bonus