Tro, ateisme og fotgjengeroverganger

Jeg har lenge hatt respekt for ateister. Jeg anser de fleste ateister som intelligente, kritiske og selvstendig tenkende individer. Bortsett fra ekstremistiske ateister. De har jeg ikke så mye til overs for. Jeg mener det er viktig å ha retten til å tenke som man vil, det er ikke det, men det går an å misbruke denne retten. Ta likestillingsdebatten: Feminister har lenge kjempet en edel og viktig kamp om lik lønn for likt arbeid, lik verdi og like rettigheter. Dette er bra. Denne kampen er nødvendig, og det er trist at det fremdeles finnes kvinner som får dårligere lønn og færre jobbtilbud bare fordi de er kvinner. Men når feminister begynner å bråke om fotgjengermenn med hatt syns jeg det blir litt dumt. Det blir en hån mot kvinner som bare kan drømme om å bli noe annet enn husmor, og det er en misforståelse av hva likestillingsdebatten dreier seg om.

Tilbake til de ekstremistiske ateistene. Jeg regner med at ingen kommer til å definere seg selv som en ekstremistisk ateist, det har en merkelig klang over seg (går det an å være ekstrem i å ikke tro på noe?). Jeg mener de som hisser seg opp over noe så banalt som at man snakker om før og etter kristus i tidsregningen vår. Eller at det undervises i kristendom på norske skoler (nei, jeg mener ikke forkynne, jeg mener undervise). Jeg mener, blir ikke det litt samme type diskusjon som fotgjengermannen med hatt? Har man ikke bommet litt på hele diskusjonen om livssynsfrihet hvis dette blir en viktig kampsak? Ateister burde ikke kjempe for å viske vekk all form for religion i samfunnet, på samme måte som at feminister ikke burde kjempe for å fjerne kjønn. Hva slags samfunn ville vi hatt uten motsetninger og forskjellige tankesett? Jeg tror ett samfunn der alle var like raskt ville blitt drepende kjedelig, og jeg antar egentlig at majoriteten av både kristne og ateister er enige med meg.

Jeg kan virkelig ikke fordra ekstemisme. Totalitære tankesett der det å stille spørsmål blir sett på som noe negativt er ikke bare idiotisk, det står i sterk motsetning til tanken om at mennesket har fri vilje (noe jeg tror både kristne og ateister egentlig er enige om). Jeg blir flau når jeg hører om kristne som er så blinde i troen sin at de overser det som egentlig er viktig, nemlig tanken om å elske Gud og samtidig elske sin neste som seg selv. Hvem har vel ikke sett bilder av sinte kristne som marsjerer med plakater der det står "God hates homosexuals" og lignende budskap? Er dette i tråd med tanken om at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn o.s.v? Jeg får den litt samme følelsen når jeg hører om ateister som beskriver kristne som trangsynte, godtroende og konservative mennesker som ikke tør å stille spørsmål ved troen sin. Jeg er kristen. Jeg anser ikke meg selv som spesielt trangsynt, jeg er skeptisk av natur og åpen for forandring. Og jeg stiller spørsmål. Det meste av troen min går egentlig ut på å stille spørsmål. Å tro uten å stille spørsmål blir for meg en selvmotsigelse. Tvil er ikke det motsatte av tro, det motsatte av tro er ateisme (hvertfall hvis det er snakk om en gudstro).

Jeg blir veldig glad for komentarer på denne bloggen, for da vet jeg at noen har lest den... Føl deg fri til å være uenig, og si gjerne fra om hvorfor.

-Sindre aka Bonus