Grunntanken og livet etterpå

Tanken om aksiomer fascinerer meg. Fra matematikken har jeg lært at et aksiom er en selvinnlysende sannhet eller noe man må bestemme seg for å godta. Det er noe som ligger til grunn for et logisk system, men kan egentlig ikke bevises. All matematikk som brukes idag er bygget på et begrenset, men viktig sett med aksiomer. Det som fascinerer meg ved disse aksiomene er måten man finner ut om de holder. Siden man ikke bare kan bevise dem, må man bruke dem og se hva som skjer. Hvis systemet ikke henger sammen, og det ikke er logiske feil underveis, må man forkaste eller tilpasse aksiomene. Egentlig er tanken litt irriterende. Man skulle nesten tro at noe som er så kaldt og logisk som matematikk burde holde seg for god til slike svevende og ikke-bevisbare påstander. Jeg sier ikke at matematikken holder på å falle sammen, den har tross alt utviklet seg i flere tusen år, og begynner å bli ganske solid etter hvert, men den er like fullt bygd på noe mer enn kald logikk. Kall det sunn fornuft, kall det tro.

Jeg skal være ærlig. Jeg har aldri sett noen bli helbredet. Det irriterer meg litt, for noe i meg sier at det hadde vert så mye lettere å tro hvis jeg bare hadde fått bevist en gang for alle at det finnes noe som kan få en blind person til å begynne å se sånn uten videre. Jeg avskriver ikke at det skjer helbredelser, mange jeg kjenner og anser som ellers oppegående mennesker sier at de har sett bein vokse ut og døve som bare begynner å høre. Jeg har bare ikke sett det. Det er ikke det at jeg tror venner står og finner på ting bare for å virke åndelige, det virker bare så usannsynlig. Jeg tenkte lenge at hvis jeg bare fikk se noe helt vilt, noe som bare ikke kunne forklares, så skulle jeg aldri mer tvile. Denne åndelige opplevelsen skulle bli et aksiom som jeg skulle bygge livet og tankene mine på, og det skulle være bunnsolid og uangripelig.

Noe er anderledes. For en tid tilbake begynte jeg å tenke på tro som et aksiom. Dette er en litt merkelig tanke, mer en sammenligning enn en læresetning, men den har hatt store konsekvenser for hvordan jeg forholder meg til troen min. Tro er ikke lenger noe som må holdes oppe av bevis, det er noe som ligger til grunn for den jeg er og hva jeg tenker om livet. På samme måte som et aksiom ikke betyr noe hvis man ikke bygger videre på det blir tro fort meningsløs uten at man lever den ut. Dette er vanskelig. Er det dette Jakob mener når han sier at en tro uten gjerninger er en død tro? Jeg prøver å bygge på tro. Tanken om å elske de rundt meg er ett av de viktigste aksiomene i troen min. For meg er dette en slags selvinnlysende grunnsannhet, men hvordan den ser ut i praksis er et åpent spørsmål, og jeg prøver å finne ut av det. Når jeg lever ut troen min ser jeg om den holder, eller om noe må revurderes. Det å tro er ikke noe jeg blir ferdig med, det er en prosess som varer.

Jeg håper fremdeles jeg får oppleve et mirakel. Det ligger nok noe i meg som aldri blir fornøyd før jeg får absolutt bevis, men jeg kan ikke si at det er noe jeg tenker så mye på. Jeg ser mer på det som en bonus, som egentlig ikke er nødvendig, men som blir fascinerende og grensesprengende hvis det skjer.

-Bonus